Tilbake til artiklene

Read in Filipino

Det store savnet

Å være langt borte fra barnet sitt er selvfølgelig ikke lett, men sykepleieren Carmelle velger å være positiv og takknemlig for mulighetene hun får i Norge.

Carmelle Joy Taal Mendoza (24) er utdannet sykepleier i hjemlandet Filippinene. Hun er gift og har et barn på 2 år. For litt over et halvt år siden valgte Carmelle å flytte til Norge for å jobbe og studere, siden det var vanskelig å finne fast jobb i hjemlandet. Hun savner familien sin intenst, særlig guttungen Juan Angelo, naturligvis. Det er lett å forestille seg hvor tungt det må være for en nybakt mor å reise fra barnet sitt, men Carmelle har klare ambisjoner og mål. Hun jobber deltid som helsefagarbeider på norske sykehjem, blant annet Hovseterhjemmet, og tar språkkurs. Det sitter et godt hode på den unge jenta, for hun har allerede blitt ganske flink i norsk på under et år. Engelsk behersker hun godt fra før av, særlig skriftlig. Når språkkursene er unnagjort, skal Carmelle fullføre den norske sykepleierutdanningen også.

«Jeg kommer fra en Ilocos Sur-provinsen nord på Filippinene. Pappaen min er bonde og driver en gård sammen med andre bønder, samtidig som han er statsansatt. Moren min er lærer på barneskolen, og det er foreldrene mine som hjelper mannen min, Juan Paolo, å ta seg av barnet mitt mens jeg er i Norge. Jeg håper å kunne fullføre utdannelsen min og finne meg en jobb her, og på sikt få hentet over min mann og mitt barn.»

EN VIKTIG RESSURS FOR NORGE

Carmelle er litt sjenert, og trives best i selskap med noen få venner. Hun er ikke så glad i store sammenkomster. Men hun er snill og vennlig, og tar godt imot MyCalls utsendte skribent og fotograf når vi besøker henne på Hovseterhjemmet. Marianne Grønseth er sjefen til Carmelle. Hun forteller oss at den filippinske jenta er flittig og pliktoppfyllende og behandler alle rundt seg med varme og respekt.

På Hovseterhjemmet i Oslo jobber Carmelle flittig.
W domu opieku Hovseterhjemmet w Oslo, gdzie pilnie pracuje, wszystkich wokół siebie traktuje z szacunkiem.
Riktignok hadde Carmelle språkproblemer da hun begynte i jobben, og slet med å forstå og etterkomme pasientenes behov. Men det har gradvis blitt bedre. Norge trenger stadig flere helsefagarbeidere, og folk som Carmelle er flotte tilskudd til samfunnet vårt.

«Jeg prøver å bli mer utadvendt og trygg», sier Carmelle.

- Rodzice ciężko pracowali i byli bardzo zajęci, a starsi bracia zajmowali się własnymi sprawami.

«Jeg var ganske sjenert som barn også. Jeg husker at jeg fikk en sykkel av min far en gang, og den ble på en måte min bestevenn. Foreldrene mine måtte jobbe hardt og var veldig opptatte, og mine brødre er eldre enn meg og hadde sine greier. Jeg hadde ingen faste venner på stedet hvor jeg vokste opp, så jeg tråkket rundt på tur med sykkelen hver dag. En dag falt jeg i en grøft og slo meg skikkelig, men turte ikke å fortelle det til foreldrene mine. Men naboene våre gjorde det, og jeg fikk kjeft både for å ha vært uforsiktig, og for at jeg ikke fortalte om uhellet etterpå, hehe.»

Det var denne sykkelen som vekket Carmelles interesse for kjøretøy. Allerede da hun var 9-10 år gammel lærte hun å kjøre moped av brødrene sine.

«Jeg håper jeg får mulighet til å ta førerkort for bil så snart jeg har etablert meg i Norge, for jeg elsker å kjøre!»

I BRORENS FOTSPOR

Carmelle er yngst i en søskenflokk på fem. De tre eldste brødrene bor på Filippinene, hvor de har stabile jobber og klarer seg bra. Fjerdemann, Christopher, er helsefagarbeider og har bodd og jobbet i Norge i noen år.

«Christopher bor i Rælingen sammen med sin kone, og det var han som oppmuntret meg til å komme til Norge for å søke en fremtid her. Han har hjulpet meg mye, og han var min inspirasjon til yrkesvalg.»

Egentlig drømte Carmelle om å bli fotograf eller journalist, men av realistiske grunner valgte hun å bli sykepleier, siden dette gav en mulighet til å søke jobb i utlandet dersom hun ikke fikk en god jobb i hjemlandet. Det er nemlig ikke lett å finne jobber som gir økonomisk trygghet på Filippinene, og mange sykepleiere må jobbe gratis i perioder bare for å skaffe seg arbeidserfaring og mulighet til å få lønnet jobb senere. Da Carmelle fikk barn, skjønte hun at hun måtte følge etter sin bror til Norge for å søke lykken på arbeidsmarkedet her.

Jeg ringer hjem så ofte jeg kan! Jeg er nok en god MyCall-kunde!

«Jeg vil jobbe hardt og studere flittig, slik at jeg kan ta vare på barnet mitt. Jeg savner han veldig mye, jeg måtte dra da han var bare et og et halvt år. Sønnen min vet jo ikke hvor lang vei det er fra Norge til Filippinene, og for han er det uforståelig hvorfor mamma ikke kan komme hjem. Det er dyrt å reise, men jeg håper jeg får råd til det snart. Jeg tjener ikke så mye penger, og det er dyrt å leve i Norge. Jeg prøver også å spare slik at jeg kan sende litt hjem.»

«Jeg ringer hjem så ofte jeg kan og er en god MyCall-kunde! Hehe. På Filippinene er ikke internett en selvfølgelighet som her i Norge, det kan være ganske frustrerende at linjen bryter når jeg videochatter med mannen min. Så jeg trenger et abonnement som først og fremst har gode priser til utlandet, men som også har gunstige datapakker. Jeg bruker dessuten sosiale medier en del for å kommunisere med familie, venner og kjente, det hjelper litt på hjemlengselen.»

Carmelle jobber deltid som helsefagarbeider på norske sykehjem.
Pracuje na część etatu w norweskich domach opieki i jednocześnie uczęszcza na kurs językowy. 

“RESERVEFAMILIE”

Livet i Norge dreier seg mye om jobb og studier, og hittil har det ikke blitt så mye tid til å reise rundt omkring og bli ordentlig kjent med landet. Carmelle er dessuten en rolig jente som trives best hjemme, og bruker ikke tid og penger på natteliv i hovedstaden. Men hun liker å se seg rundt i byen når det er fint vær og hun har ledig tid. Carmelle bor i et kollektiv i Grorud og deler hus med 5-6 andre unge filippinere, som er i omtrent samme situasjon som henne selv. De er her for å jobbe, studere og forsøke å skape seg et godt liv.

«Vi er nesten som en familie. Vi står hverandre nær, også i hjertet. Vi oppmuntrer og hjelper hverandre til å lære norsk, men det å ha venner fra Filippinene rundt seg er også en god «medisin» mot hjemlengsel. Særlig Cristina står meg ekstra nær. Jeg har ingen biologisk søster, men Cristina føles som en ekte søster for meg. Guian er også en god venn, han støtter meg alltid. Vi har noen av de samme personlighetstrekkene alle tre. Vi er litt innadvendte og trives best med folk vi er trygge på.»

Carmelles studentvisum varer et år, og innen den tid bør hun ha bestått de nødvendige norskkursene og studiene som skal til for å gjøre hennes sykepleierutdannelse gyldig også i Norge, slik at hun kan få fast jobb.

Livet i Norge dreier seg mye om jobb og studier.
Livet i Norge dreier seg mye om jobb og studier, men heldigvis også litt caféliv, shopping og matlaging med vennene i bofellesskapet på Grorud.
«Dersom jeg ikke rekker dette, så vil jeg søke om å forlenge studentvisumet. Foreløpig har jeg bare lov til å jobbe 20 timer i uken, så jeg har mye tid til studier.»

- Myślę o moim synu, trzymam na nocnym stoliku jego zdjęcie i to daje mi siłę.

Som andre unge jenter liker Carmelle også å gå på shopping. Er det salg med gode priser, så finner hun kanskje noe til seg selv, eller gaver til sønnen sin.

«Det hender også at jeg setter meg på en café og kjøper meg en kopp kaffe og bare nyter livet. En annen ting jeg er veldig glad i, er å lage mat. Hjemme i kollektivet lager vi mye filippinsk mat. Min favorittrett er Pinakbet. Det er en tradisjonell rett med mye grønnsaker og litt kjøtt sautert i fiskesaus, og serveres med ris.»

FINNER STYRKE I SØNNEN

Til tross for at Carmelle savner sin familie og sitt hjemland, har hun fått et godt inntrykk av Norge så langt. Men det gjelder å omjustere seg raskt, for på enkelte områder er det store forskjeller mellom de to landene.

Carmelle omfavner hvert sekund med familien.
Det er lett å se på Carmelle at familien er det viktigste i livet.. det fyller henne med glede og håp - selv om det er hardt å være så langt fra dem
«Norge er et miljøvennlig og rent land, det er så fredelig her. Jeg beundrer nordmennenes disiplin når det gjelder kildesortering, de er veldig bevisst på å ta vare på naturen. Alt er dessuten så punktlig og ordentlig her. Busser og tog har faste tider, og folk møter opp nøyaktig når de skal. På Filippinene har vi uttrykket «Philippino time», som betyr at alt er forsinket og folk kommer senere enn de skal, men det fungerer ikke her i Norge.»

Carmelles store drøm er å bli gjenforent med familien sin så snart som mulig, og hun skjønner at hun må være ansvarsfull og jobbe hardt dersom hun skal kunne få sin sønn og mann, og muligens også sine foreldre, til Norge.

«Jeg vet ikke hva som er realistisk og hvor fort ting kan skje, men jeg lover i alle fall å gjøre alt jeg kan. Jeg tenker på sønnen min, jeg har et bilde av ham på nattbordet, og det gir meg masse styrke.»

Har du en historie å dele med oss?

Kontakt oss her

Trenger du hjelp?

Chat med oss

Man - fre: 08-18
Lørdag: 10-15:30 Søndag: Stengt

Ring 06160

Man - fre: 08-19
Lørdag: 10-15:30

Ringer du fra utlandet?
+47 967 06 160


Ordinære takster gjelder: se priser her

Send e-post

Få svar innen 48 timer

Besøk oss i
MyCall Shop

Brugata 1, Oslo
Man - Lør: 10-18

Eller en av våre 5500 utsalgsteder